I begynnelsen var ordet, og ordet var…. på kinesisk?

I mangel av noe bedre å bruke tiden på, så valgte jeg på ett eller annet tidspunkt å kaste meg inn i en uspesifisert interesse for Asia. Jeg tror det kan ha vært omkring den tiden hvor jeg først mistet troen på kristendommen, dvs rundt 10-11-års alderen, delvis fordi det virket tilfeldig at jeg skulle tro på Gud og Jesus bare fordi jeg tilfeldigvis vokste opp i Norge, men også fordi Buddhas lære om at livet består av lidelse resonnerte med hverdagen min på den tiden. Det at jeg begynte med Taekwondo omtrent på den tiden kan også ha hatt noe med saken å gjøre, selv om jeg ikke brydde meg spesielt mye om bakgrunnen til det jeg drev med i starten. Det var gøy, og jeg ble i bedre form, ikke minst litt mindre klumsete og ukoordinert.

Uansett, etter et mislykket forsøk på å trives i Trondheim og med lektorutdanningen der oppe (2004), dro jeg tilbake til Oslo hvor jeg hadde tilbrakt store deler av året da jeg tjenestegjorde i Garden, og hoppet på noe så uspesifikt som en “bachelor i kulturstudier”. Siden jeg hadde noen år med Taekwondo bak meg, vurderte jeg å ta et introduksjonskurs i koreansk, men den linjen hadde blitt lagt ned året før. Så… siden jeg ikke visste bedre, tenkte jeg “Japan? Korea? Samme greia”. Jeg kommer sannsynligvis til å skrive noe om opplevelsene mine der, men det får komme senere. Det jeg skal skrive om nå, er Japans skrivesystem.

Før jeg mister de få personene som leser denne bloggen, så lover jeg at det er et veldig koselig bilde av små, søte dyr på slutten.

Historien om japansk skriftspråk begynner rundt 400-450 e.Kr. Arkeologiske utgravninger har vist at mynter og religiøse gjenstander med kinesiske skrifttegn kan spores tilbake til om lag år 100 e.Kr, men basert på tilgjengelige kilder virker det usannsynlig at folk visste hva symbolene betød.

Den eldste boken i japansk historie, Kojiki (古事記, Nedtegnelser om oldtidsaffærer, kompilert rundt år 710), forteller at en legendarisk akademiker ved navn Wani (王仁, også Wani Kishi 和邇吉師) ble sendt fra den koreanske staten Baekje til Japan under ordre fra Kina for å spre Konfucius sin lære og undervise i kanji (漢字) kinesiske tegn. Denne historien støttes av Nihon Shoki (日本書紀, Japans krøniker, ferdigstilt i år 720), men da det ikke finnes kinesiske eller koreanske kilder som ytterligere underbygger historien, er det mulig at dette kun er oppspinn. Hvorvidt Wani fantes eller ikke er imidlertid ikke så interessant for oss. Det eneste vi trenger å vite er at:

  1. japansk skriftspråk begynte som kinesisk, og
  2. det må ha skjedd såpass tidlig at man hadde tid til å internalisere bruk av skrifttegnene slik at man kunne skrive detaljerte bøker på begynnelsen av 700-tallet.

Det at Japan ikke hadde et skriftspråk, betyr selvfølgelig ikke at de ikke hadde et språk. Spørsmålet som ble reist ved introduksjonen av de kinesiske skrifttegnene, er imidlertid essensiell for all videre utvikling: «hvordan i huleste skal vi bruke disse rare tegnene til å representere vårt eget språk?»

De to tidligere nevnte bøkene Kojiki og Nihon Shoki gjorde knapt noe forsøk på å angripe denne problemstillingen, da de ble skrevet i kanbun (漢文), dvs. klassisk kinesisk stil, så og si identisk med det Wani hadde lært dem. For å bruke Seeley sine eksempler, når man skulle skrive om «sjø», brukte man det kinesiske tegnet om betyr «sjø», dvs 海. Men, når en annen person skulle lese dette tegnet, ble den japanske kun’yomi (訓読) uttalen «umi» brukt fremfor den kinesiske on’yomi (音読) uttalen «hǎi» (denne ble med tiden approksimert til kai i japansk, eksempel kairo 海路, bokstavelig talt en «sjøvei»). Det finnes noen få «unntak», steder der en kineser ville lest teksten og kommentert at tegnbruken var ureglementert, eller at grammatikken ikke stemte, men hvorvidt dette er tegn på manglende «mestring» eller et forsøk på å finne en form for en nyanse som ikke eksisterte på kinesisk, vites ikke.

Den første «japanske løsningen» utover bare å skrive på kinesisk og legge til kunten for å gjøre det forståelig kalles Man’yôgana (万葉仮名) etter diktantologien Man’yôshû (万葉集, Samling av ti tusen blader, kompilert etter 759). Ideen i seg selv var langt fra ny, kineserne hadde selv gjort akkurat det samme ved introduksjonen av buddhisme til Kina, der mange ord og begreper fra sanskrit ble brakt inn i språket på en så direkte som mulig måte. Her brukes de kinesiske tegnene altså ikke bare til å kommunisere ideer/logografiske konsepter, men også fonetisk. Med andre ord; at et tegn ble brukt for å indikere uttale uten å ta betydningen med i betraktning. Et eksempel:

Man’yôgana Transkripsjon Moderne japansk
波久比能海 ha-ku-hi-no-umi 羽咋の海

De tre første tegnene benyttes altså for å stave stedsnavnet Hakui, en liten kystkommune i Ishikawa prefektur. Tegn nummer 4 har en grammatisk funksjon, mens tegn 5 er det eneste som benyttes semantisk, med betydningen «sjø» slik vi har sett den tidligere.

So far, so good. Man fikk imidlertid et problem; det var ingen sentral styring på hvilke tegn som ble brukt kun for lyd og hvilke som ble brukt kun for betydning. Tegnet 比, som i eksempelet ovenfor ble brukt for lyden «hi», kunne i en annen person sin tekst brukes for betydning, dvs. å sammenlikne to ting med hverandre. I tillegg kunne en rekke andre tegn også ha lyden «hi», og disse kunne bli brukt fullstendig om hverandre, ofte basert på hva skribenten syntes var estetisk korrekt der og da, noe som utvilsomt skapte en smule kaos. Etter en viss tid ble det dog en slags enighet om hvilket tegn som var «hovedtegnet» for en viss lyd, mens alle de andre fortsatt var akseptert brukt, men da under paraplybetegnelsen hentaigana 変体仮名 (tegn med avvikende form. Ordet hentai som betyr «pervers» skrives med andre kanji). Som en sidenote kan det også nevnes at siden det ikke fantes noen standardisering, kunne alle disse tegnene også skrives for hånd på ulike måter i en stil vi i dag kaller kuzushiji (崩し字).

Ut av disse formene vokste den radikale forenklingen kana 仮名 frem.

Katakana 片仮名 var fra starten en personlig jukselapp. Munker i Heian-perioden (794-1185) satt gjerne timevis hver eneste dag med studier av sutraer, og begynte å skrive notater i margen på teksten for å ha noe å gå tilbake til. Den ene formen av disse notatene var prikker, der plasseringen av prikkene eksempelvis indikerte at et tegn var et verb, eller at det fungerte som tema (=subjekt) for setningen. Den mer relevante i denne settingen, var imidlertid å skrive enklere tegn, eller rett og slett bare deler av tegn ved siden av et mer komplisert ett for å ha en indikasjon på hvordan noe skulle uttales. I løpet av de neste hundre eller så årene spredte katakana seg fra å kun være brukt blant munker, til å være den foretrukne måten å skrive personlig kommunikasjon på, for menn. 

Jepp. Du leste riktig. Katakana og man’yôgana skrevet i «ordinær», kantete eller svakt kursiv form ble faktisk kalt otokode 男手 (mannens håndskriving).

Delvis parallelt med utviklingen av katakana med sin kantete form, foregikk det imidlertid en mer «kunstnerisk» forenkling av tegnene. Palasslivet i Heian-perioden var preget av relativ fred, og et voldsomt fokus på kunst og estetikk. Allerede fra kinesiske tegn først ble introdusert til Japan var kalligrafi en viktig ferdighet, og man hadde ulike nivåer av frihet for forenkling og abstrahering av tegnene. Det å kunne skrive i en vakker kursiv skrift, også kalt gresskrift eller sôgana 草仮名, var de rigeur, og reflekterte blant annet ifølge Ise Monogatari skribentens utmerkede kvaliteter som sengepartner og på andre viktige områder. Siden kvinner på denne tiden var ekskludert fra å studere kinesisk (og følgelig manglet kunnskap om de mer kompliserte tegnene) ble fonetisk sôgana svært populært hos kvinner, og det antas at hiragana 平仮名 ble destillert ut av bruk innen hoffet.

Med utviklingen av kana fra rundt år 800-850 fikk japanerne plutselig en måte å skrive ned sitt eget språk på uten å gå den mildt sagt omstendelige veien om å skrive kanbun. Dette muliggjorde en enorm oppblomstring blant annet av litteratur, da det plutselig ikke lenger var nødvendig å lære 2-3000 tegn for å kunne uttrykke seg. En av de første «læretekstene» for kana er diktet Iroha, der hver haku 拍, eller mora (fonetisk lydenhet som oftest består av en konsonant og en vokal, nesten alltid tilsvarende en kana) i språket dukker opp en og bare en gang (minus «n», den var ikke funnet opp ennå). Jeg gjengir diktet her i sin helhet sammen med en engelsk oversettelse:

Hiragana Transkribert Oversettelse
いろはにほへと Iro ha nihoheto Even the blossoming flowers
ちりぬるを Chirinuru wo Will eventually scatter
わかよたれそ Wa ka yo tare so Who in our world
つねならむ Tsune naramu Is unchanging?
うゐのおくやま Uwi no okuyama The deep mountains of karma–
けふこえて Kefu koete We cross them today
あさきゆめみし Asaki yume mishi And we shall not have superficial dreams
ゑひもせす Wehi mo sesu Nor be deluded.

Som en mild digresjon; enkelte forskere påstår at iroha er basert på følgende vers fra Mahāyāna Mahāparinirvāṇa Sūtra (Nirvanasutraen):

  • 諸行無常 (ingen handlinger varer evig)
  • 是生滅法 (det er loven om fødsel og destruksjon)
  • 生滅滅已 (når både fødsel og destruksjon er borte)
  • 寂滅為楽 (å slippe inn i nirvana er sann lykke).

Uansett, med skriftspråk mer eller mindre på plass, begynte antall folk som kunne lese og skrive sakte å stige, og man fikk ulike former basert på bruk, samt en separasjon mellom tale og skrift. Dette er imidlertid tema for en ny post, som jeg kommer tilbake til.

Godt jobba! Som lovet:

last ned

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s