Om å snyte på skatten

Dette skal ikke handle om hvordan jeg som privatperson skylder skatteetaten hundrevis av tusen, men heller være en slags ventil for en del av mine tanker rundt sviktende regelverk og menneskets naturlige trang til å være gjerrig og generelt en ass.

Et sentralt konsept her er “skatteplanlegging”, som ikke må forveksles med “skatteunndragelse”. Det siste defineres som å med viten og vilje gi myndighetene feil eller villedende informasjon for å på den måten slippe unna skatt, mens skatteplanlegging derimot er definert som lovlige handlinger for å tilpasse organisasjonsstrukturen og dens transaksjoner for å redusere skatter og avgifter mest mulig. Hvorfor er så det ene lovlig mens det andre medfører straffeskatt på ~50%? Vel, siden jeg har et mål om å unngå alt for mange banneord i denne posten får jeg i hovedsak nøye meg med å si at det har historiske årsaker. Veldig mye av dette startet allerede rundt tiden da det West-Indische Compagnie ble etablert (~1620), og fikk virkelig fart med den industrielle revolusjon, da bedrifter så nytten av å kunne dra over grensene for å produsere billig og selge dyrt i ulike markeder. Hvis vi hopper fra den spede begynnelse og frem til i dag finnes det iflg. Wikipedia nærmere 3000(!) ulike skatteavtaler mellom verdens land som skal sørge for beskatning, og samtidig hindre dobbeltbeskatning. Problemet er at disse avtalene er omtrent like effektive som å skulle bruke et fiskegarn for å beskytte seg mot vinden.

Dette nettverket av avtaler er bygget etter noe som kalles “separat enhetssystemet”, noe som i praksis vil si at hvert enkelt selskap (med visse spesielle unntak, kommer tilbake til dette hvis jeg husker det) er sin egen juridiske enhet, og beskattes i det landet den er registrert. Dette fungerte fint i nitten-hundre-og-pil-og-bue, men i 2017 har vi advokater som spesialiserer seg i å finne smutthull i loven og selskapsstrukturer som ser ut som dette:

All ære til KLM, som definitivt var forut for sin tid.

Grunnen til at landnavn som Jersey, Bermuda, Bahamas, Liberia, og andre dukker opp i denne videoen, kan stort sett sammenfattes i to kulepunkter:

  • Lav eller ingen selskapsskatt
  • Mangel på transparens om eierskap (strenge sekretesseregler)

Jeg kan ta et eksempel for Ola og Kari Normann først. La oss si at Ola begynte å bli lei av at staten Norge tok all fortjenesten hans fra firmaet “Svin og Bedrageri AS”, som han hadde startet på egenhånd og bygget opp til å ha omlag 150 ansatte. Det han da ville gjort var å starte et “shell company”, dvs et tomt selskap uten drift, i et skatteparadis, f.eks Cayman Islands. Dette kan han gjøre via sofaen så lenge han har et Mastercard. Han åpner deretter en konto i en stor sveitisk bank i shell company’ets navn. Dette kan også gjøres fra sofaen, og er til og med gratis siden han nå har et registreringsnummer fra Cayman Islands. Svin og Bedrageri AS kjøper så dyre konsulenttjenester fra selskapet på Cayman, men betaler til selskapets sveitsiske bankkonto. Siden millioner av slike transaksjoner går på kryss og tvers av landegrensene hver eneste dag, er det umulig å spore hvorvidt dette er legitimt eller ikke. Hvis Ola nå vil bruke pengene han har gjemt i Sveits, kan han enten (for dagligdagse ting som melk, brød, eller tre ukers ferie i Thailand) få et corporate card (Visa eller Mastercard) i det fiktive selskapets navn, eller gjøre en større prosess ved å ta opp lån i Norge med pengene i den sveitiske banken som sikkerhet.

Det verste med dette eksempelet, er at det ikke, rent teknisk sett, er ulovlig.

La oss ta et annet eksempel, denne gang fra virkeligheten (jeg avstår imidlertid fra å skrive selskapsnavnene):

  1. Selskap A er registrert i Russland, og driver med fiskebåter.
  2. Selskap B er et holdingselskap, også registrert i Russland, som eier 100% av aksjene i selskap A. Styreleder i Selskap B er også styreleder i Selskap A.
  3. Selskap C holder til i Norge, og er registrert innen import/eksport. Disse eier 95% av aksjene i Holdingselskap B. De siste 5% eies direkte av styrelederen i Selskap B.
  4. Selskap D er et såkalt pundselskap registrert i England. Den eneste funksjonen dette har er å være eier for flere sånne konstellasjoner som i 1-3 rundt om i verden. Selskap D eier 100% av Selskap C.
  5. Selskap E  er et holdingselskap igjen, denne gang registrert på Kypros. De eier 85% av aksjene i selskap D. De siste 15% er det umulig å vite hvem som eier, da dette er skjult bak en c/o adresse til et advokatselskap i Luxembourg.
  6. Selskap F holder til på Bermuda-øyene. De har en postboks i et hus som eies av et lokalt advokatfirma, sammen med ca 500 andre selskaper. Alle henvendelser bes sendes på mail eller i brev til dem. Advokatene har taushetsplikt når det gjelder hvem som står bak Selskap F, men man har funnet ut at det er et trust G (dvs et slags syndikat) i Sveits som sitter med alle aksjene i A-klassen.
  7. Trust G i Sveits er satt sammen av en rekke distingverte formueforvaltere, som har forpliktet seg til å råde over pengene slik satt ned i statuttene av de begunstigede, dvs. de som har faktisk eierskap. Disse er naturligvis anonyme, slik er det bare når man holder til i Sveits.

På denne lange og brokete veien har man klart både å miste oversikt over hvem som faktisk til syvende og sist eier faenskapen, OG ca all selskapsskatt.

Og det er mye penger det er snakk om her. Et anslag fra Gabriel Zucman (2014) sier at verdens samlede formue er omlag 95,5 trillioner dollar. 1 trillion = 1 000 000 000 000, dvs 10^12. Av dette er ca 8%, med andre ord 7,6 TRILLIONER DOLLAR skjult i skatteparadiser rundt om i verden. Til sammenlikning er hele Norges BNP (2015) 388,3 milliarder dollar, eller omlag 5 små prosent av hva som er skjult i skatteparadiser.

En annen måte selskaper kan unngå skatt på, er ved gjeld. På samme måte som du og jeg stiller opp lønnsinntekten og verdien på boligen mot huslånet og gjeldsrentene i selvangivelsen, kan gjeldsrenter brukes av selskaper for å minimere skatt. Jo høyere del av kapitalstrukturen (den kapitalen som finansierer eiendelene i bedriften) som består av gjeld, jo mer kan man skrive av. I flernasjonale/multinasjonale selskaper foregår det derfor en utstrakt bruk av internlån, dvs at datterselskaper i andre land finansieres med gjeld og/eller egenkapital (EK) fra morselskapet, og der brøken lån/EK bestemmes utfra skattesatsen i det landet man etablerer seg. Jeg kan imidlertid ikke nok om denne delen til å skrive utfyllende om temaet, så jeg hopper tilbake til skatteparadisene.

Vi starter i Sveits, som siden 1800-tallet har hatt ry på seg for å være flinke på hemmelighold. I 2005 kom det en lov som sa at alle EU-borgere som har formue i Sveits, kunne deklarere denne frivillig, eller forbli anonym men samtidig bli trukket 35% kildeskatt på pengene i deres konto. Ifølge de siste tallene jeg kunne finne fra de sveitiske skattemyndighetene, er det bare omlag 20% som velger å frivillig oppgi sine midler til andre land. Hvis vi velger å anta at denne raten mellom ærlige folk og (i mangel av et bedre ord) “snyltere” er lik over hele fjøla, dvs at 20% av de som har penger i skatteparadiser (uavhengig av hvor) velger å opplyse dette til sine respektive skattemyndigheter, er det 80% av de ovenfornevnte 7,6 trillionene som forblir skjult. Og siden pengene ikke bare står på konto og mugner, men blir re-investert i eiendomsfond, børsnoterte selskaper, og annen lovlig drift, tjener man heller ikke noe på den 35% skatten som EU påla Sveits.

Jeg sitter definitivt ikke her og sier at å samle inn mest mulig skatt bør være et mål i seg selv. Tvert imot så mener jeg at det er mange ting staten nå krever inn penger til som burde vært håndtert av det private. Men, uavhengig av dette så er unndragning av midler på den måten jeg her har lagt frem, en usosial aktivitet. I Frankrike, hvor finanskrisen traff hardt, og den økonomiske veksten har vært lav siden 2008-09, ville man potensielt kunne (i følge tidligere nevnte Zucman) dra inn nesten 300 milliarder euro ved å konfiskere alle midlene franske statsborgere har gjemt unna i skatteparadiser. Dette alene tilsvarer 15% av GDP. Tilsvarende ville man ved å skattlegge et multinasjonalt selskap som en enkelt enhet heller enn en rekke selvstendige enheter, få tilgang til nesten 20 milliarder dollar bare fra amerikanske selskaper med “hovedkontor” på Bahamas

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s